About Arfisyana 2
Første jeg la merke til med Arfisyana 2 var ikke det polerte treverket eller det brede dekket – det var den stille effektiviteten til mannskapet klokken 6:30, mens de glidet med den 25,7 meter lange phinisen mellom øyene akkurat mens himmelen fargedes korall over Padar. Ingen ropte, ingen motorsprang. Bare et svakt klang av kaffekopper som ble hentet frem på øvre dekk, mens solen steg over vulkanske kråsetoppar. Den roen satte tonen: dette var ikke en festbåt, men et arbeidsfartøy stemt for rytme, ikke show.
Vi hadde gått om bord i Labuan Bajo litt etter formiddagen og funnet vår tildelte kabine – kompakt men ren, med matt glass i det private badet og én strømuttak ved sengen. Båten oppgir syv kabiner i beskrivelsen, selv om bare to var tydelig tilgjengelige under oppholdet, sannsynligvis reservert for private charter eller mannskap. Med plass til 22 var fellesområdene aldri overfylte. Nedre lounge hadde en karaokeoppløsning som kom til live etter middag, men om dagen var det det skyggefulle akterdekket som trakk folk – svalket av bris, fylt med vann og frukt, og nær nok sjøen til å se revhaier som fløy under skroget mens vi lå til ankers ved Sebayur.
Andre dag startet på Padar, med tur til østerridgen like etter daggry. Stien var allerede varm under føttene klokken 7:15, men utsikten – sammenflettede bukter i smaragd, oker og dypblått – var verdt turen. Tilbake om bord klokken 9:30 seilte vi forbi Nusa Kode til Komodo Village, der rangerstasjonens demonstrasjon av dragefôring samlet en liten skare. Lunsj ble servert på dekk: steikt fisk, stekt grønnsaker og papayasalat, alt sammen spist mens båten sakte svinget ved anker nær Pink Beach. Sanden levde opp til navnet på noen steder, selv om erosjon har slørt deler av den korallrosa fargen. Snorkling ved Manta Point var høydepunktet – mantar som sirklet under overflaten, én gled så nær at jeg så mønsteret i gjelleåpningene.
På siste morgen nådde vi fram til Taka Makassar klokken 8. Sandbanken var allerede full av dagsreisende, men vår gruppe hadde én time for oss selv før speedbåtene kom. Vi svømte i midjedyp vann, strømmen trakk lett mot Kanawas ytre rev. Returseilen ga oss ett siste inntrykk: silhuetten av Komodo Island som ble mindre bak oss, seilene fortsatt spente selv om motoren var av. For en båt som ikke gir seg ut for å være luksus, leverte Arfisyana 2 noe bedre – autentisitet, timing, og følelsen av at vi beveget oss sammen med øyene, ikke bare forbi dem.
