About Santemako
Første morgenlys traff vannet akkurat da jeg tråkket ut på fordekket med kaffe i hånd. Et tynt gyllent strek bredte seg over det rolige havet mellom Kelor og Rinca, og det eneste lyden var det svake knirket fra teakskroget som stilnet. Jeg hadde ikke forventet så mye stillhet – vi hadde ankommet sent kvelden før, slitne etter flyturen til Labuan Bajo, og mannskapet hadde allerede lagt til i en beskyttet bukt. Å våkne om bord på Santemako føltes som å bli plassert rett inn i øyene, ikke bare reist gjennom dem.
Den første hele dagen brukte vi på å jage soloppgangen på Padar. Turen startet tidlig, støvler som knaste i vulkansk grus, men utsikten fra toppen – den buede hvitsandstranden omkranset av skarpe fjell – var verdt hvert eneste steg. Mot formiddag var vi tilbake om bord, på vei mot Komodo Village. Rangern førte vår lille gruppe inn i det tørre skogen og pekte på drager som solbadet seg langs stien. En av dem sistet nær en råtnende vannbuffel, kjeften halvåpen. Senere svømte vi utenfor Pink Beach, der sanden faktisk lyser i en bløt korallfarge, spesielt når tidevannet rører den opp.
Santemakos enkle kabinoppsett betydte at det bare var oss – et par som feiret en milepæl – og mannskapet. Kabinen, plassert akter, hadde tykke treporter som lukket ute støy, et ekte dobbelt seng med fast madrass og en liten lese lampe rettet mot puten. Eget bad med dusj hadde godt vanntrykk, noe som betydde mye etter dager med hiking og snorkling. Måltider ble servert på øverste dekk: grillfisk med sambal, papayasalat, stekte bananer. Jeg husker at jeg satt med korslagte ben på matta og så på da himmelen fargedes oransje mens vi lå til anker nær Kalong Island, der tusenvis av fruktfugl strømmet ut fra mangroveskogene ved skumring.
Tredje dag begynte med en langsom drøft over Taka Makassars sandbank. Det så ut som en speilrefleks – en lang finger av hvit sand som dukket opp fra det dype blå. Vi vadede ut i knedyppe vann og lo av hvor vidstrakt og tomt det føltes. Så en rask stopp ved Kanawa, der revet falt brått og vi så en liten svartspissrevhai nær koralltoppene. Båtens jolle fraktet oss tilbake i omganger mens skyene samlet seg. Da vi nådde Labuan Bajo-havnen, hadde mannskapet allerede pakket baggasje og forberedt kalde handklær.
På 23 meter og bygget i 2022 er Santemako ikke den største phinisen der ute, men det trengtes heller ikke. Dekkareal føltes generøst, med skyggegiver foran og en sammenleggbank akter. Mannskapet beveget seg stille, forutseende uten å være påtrengende. En kveld pekte kapteinen ut Orions belte gjennom stagene. Ingen musikk, ingen motor – bare båten som svinget sakte i en bukt nær Sebayur. Jeg sovnet til lyden av vann som slo mot skroget, noe jeg fremdeles hører når jeg lukker øynene.
