About Azure
Første jeg merket, var stillheten. Vi hadde forlatt havnen i Waisai klokka 6:30, og allerede etter få minutter skar Azure gjennom det stille vannet mellom Wayag og Piaynemo nesten uten en bølge. Ingen motorskral, ingen knakkende dører — bare styrmannen som justerte gassen mens morgengryet farget kalkstensspissene fra grått til gull. Jeg satt på benken forut, nakne føtter mot det kalde teaket, og slurpet den varme ingefærtegen de hadde pakket med. Det føltes mindre som en tur og mer som å få adgang til noe hemmelig.
Vi ankret først ved ytterkanten av Wayags berømte utsiktsslag. Oppstigningen er bratt, med røtter og tau å holde seg i, men oppe på toppen stopper utsikten deg i sporene. Lagunen er et labyrintisk spill av turkis og jade, prikket med små skogkledde øyer formet som korsvin. Vi tilbragte en time der, før vi snorklet ytterrevet rett under bakken. Strømmen var svak, og korallene var tykke av papegøyefisk og en ensom wobbegonghai som lå gjemt under en overheng. Azure kjørte nær nok til å kaste oss en line, før båten sakte fulgte revet mens vi drev med strømmen.
Mot midt på dagen var vi i hjertet av Dampier Strait. Vi stoppet ved Arborek Jetty — bare en trebro som stikker ut i det blå — og gikk den smale stien gjennom landsbyen. Barn vinket fra døråpninger, og en eldre mann tilbød oss sjødrue i bananblad. Så en rask snorkeltur utenfor stranden, der bakken faller bratt og du svømmer side om side med papegøyefisk så store som husholdningskatter. Båten ventet like utenfor, iskisten åpen, og delte ut kald ananas og fuktige kluter.
Sent på ettermiddagen kom den beste overraskelsen: et spontant stopp ved en nedsenkbar sandbank mellom Kri og Pianemo. Ingen skilt, ingen markeringer — styrmannen slukket bare motoren og sa: ‘Dette er bra.’ Vi var de eneste der. Vannet var midt opp i låret og så klart at du kunne telle skallene under føttene. Vi drev, pratet, så på himmelen som farget seg rosa. Azure, malt i dyp mørkblått med sølvtrim, så ut som et ekte oppdagelsesfartøy festet til et korallrev. På veien tilbake passerte vi to dugonger nær overflaten — trege, mørke former som beveget seg gjennom sjøgresset. Ingen ståheis, ingen folkemengde. Bare et øyeblikk, helt vårt.
