About Sea Escape Luxe
Det første jeg la merke til var lyset – mykt gull som strømmet over hellingen på Kelor Island mens vi slukket motoren utenfor kysten. Vi hadde forlatt Labuan Bajo klokka 7, byens lys ble til et svakt skjær bak baugen, og sjøens rytme hadde allerede satt seg i kroppen. Sea Escape Luxe er ikke en liveaboard, men for en dags tur i Komodo nasjonalpark, har den alt på plass: bønnesekker bakerst, en skyggefull innekabine med putete benker og et spisebord der kaldt vann og frukt ventet før vi hadde lagt ut anker.
Formiddagen brakte oss til Kelor Islands korallrev, der papegøiefisk skrapte på korall og en liten blekksprut smet under en stein. Besetningen rakte oss snorkelutstyr fra et tørt oppbevaringsrom ved styret – ingen ventetid, ingen krøll. Klokka 11 var vi ved Pink Beach, og fargen var ekte, ikke noe overhypet Instagram-triks. Det er knust korall og røde foraminiferer, forklarte guiden, ikke sand – og å se det i middagssolen, med varm vind i ryggen, føltes som å oppdage noe stille og gammelt.
Etter en frokost med fisk fra revet (grillet, med agurk-tomat-salat og stekt tempeh) seilte vi til Manta Point. Jeg hadde sett mantaer på video, men ingenting forberedte meg på den første skyggen som gli under meg – fem meter fra vinge til vinge, stille, sirkler rundt rensingsstasjonen. Vi drev i tyve minutter, skvet i strømmen, til sjåføren på Sea Escape Luxe pekte på klokka. Tidsplanen var stram, men ikke stresset. Vi nådde Kanawa Island klokka 15:30, akkurat i tide til å gå over sandbanken før tidevannet steg. En fyr ombord forsøkte seg på bodyboard i bølgene – han falt, men lo høyere enn noen annen.
Tilbake ombord holdt innekabinen seg kjølig selv da vi seilte østover i ettermiddagssola. Kjøleanlegget kjørte ikke på maks, men det holdt til å tørke handklær og unngå smeltet snacks. Vi passerte Kalong Island klokka 17, og himmelen var striper av fruktfugler som dro ut på nattfangst. Ingen stopp – bare en rolig tur forbi mangroveskogen mens besetningen delte ut søt iste. Klokka 18 var vi tilbake i havnen i Labuan Bajo, fortøyd like ved fergeterminalen. Jeg sjekket telefonen: 112 bilder, null sjøsyke, og en solbrent skulder jeg ville bære som et merke.
