About Typhoon
Vi forlot Labuan Bajo like etter klokka sju, dieselmotorene på Typhoon varmet seg raskt opp mens vi passerte de siste fiskekanoene ved Siaba Besar. Båten løftet seg lett da vi nådde åpent vann, skar gjennom bølgene med en puls som føltes mer som et hjerteslag enn en vibrasjon. Jeg sto på fordekket, hendene på rustfrie ræling, og så hvordan Komodoøya med sine tørre sletter og åser tegnet seg skarpt mot himmelen. Dette var ikke en avslappet tur – det var et målrettet manøver, formålstenlig og effektivt, den typen transport som gjør avstander mer håndterlige.
Klokka 08:30 hadde vi lagt til ved Kelor. Besetningen hadde allerede satt ut tendern før motorene stilnet, og fraktet oss de siste 50 metrene til en strand så hvit at den reflekterte lys inn i skrogets skygge. Ingen andre båter i sikte. Vi snorklet rundt periferien, der korallbommier stiger som underjordiske templer opp fra sanden, og så papegøiefisker så store som tallerkener som sirklet i strømmen. Typhoon holdt seg i nærheten, justerte stillingen stille for å holde oss i rolig vann når tidevannet skiftet.
Lunsj var steikt mahi-mahi med sambal og papayasalat, servert på dekk med kald kokosnøtt-vann hentet rett fra skallet. Galetten er kompakt men smart organisert – ingen sløs med plass, bare én kokk som forberedte maten med ro og presisjon mens styrmanden holdt øye med ankellinjen. Vi spiste under et lerretstelt som kastet diagonale skygger over teaket. Etter lunsj dro vi videre til Pink Beach, der besetningen timet landingen mellom bølgene, bakket tendern inn med akkurat nok fart til å ride skummet opp på land.
Snorkling ved Manta Point fulgte. Typhoon ankarde på østsiden, oppstrøms fra rensingsstasjonen. Vi gikk i vannet fra stigen bak, og innen få minutter svømte to mantar – hver minst tre meter fra vinge til vinge – under oss, vingene bredt ut mens de passerte over revknuter. Tilbake om bord rakte noen meg en handkle uten å spørre. Den typen oppmerksomhet – stille, forutseende – preget hele besetningens måte å bevege seg på. De visste når de skulle snakke, og når de skulle holde seg i bakgrunnen.
Vi avsluttet ved Kanawa Island, der solen hang akkurat over vulkanens kant da vi sirklet rundt ankerplassen. Besetningen slo på én søkelykt, akkurat nok til å se vannlinjen mens vi kjørte tilbake mot Labuan Bajo. I kabinen brummet klimaanlegget jevnt. Utenfor begynte stjernene over Rinca å vise seg. Typhoon hviler ikke ved anker, men i de seks timene føltes det som om parken var helt vår.
