About Red Whale III
Solen hadde ennå ikke klarert kammen på Padar da kjølvannet fra en passerende speedbåt slo mot moloen i Labuan Bajo. Om bord på Red Whale III gikk de to Suzuki 200HP-motorene i tomgang, og dekket var fortsatt kjølig under føttene. Ingen storslåtte seremonier – bare skipperen som sjekket tauene, en termos med sterk lokal kaffe som gikk rundt, og de første striper av gull som spredte seg over stredet. Dette handlet ikke om luksussengetøy eller fler-retters anretning; det handlet om bevegelse, timing og å nå Manta Point før folkemengdene kom. Innen kl. 07:15 kuttet vi gjennom glassaktig vann, med motorvibrasjonene som hummet gjennom sandalsålen.
Red Whale III er bygget for fart og presisjon. Den ene kabinen under dekk er kompakt, men gjennomtenkt lagt opp – airconditioningen fungerer faktisk, selv i middagsvarmen, og toalettet er ikke det vanlige pump-selv-modellen, men en skikkelig elektrisk marineenhet. Det betyr noe etter timer på vannet. Kabinen er ikke ment for lange opphold; den er en ly for utstyr, et sted for å stue en sekk eller skifte raskt mellom snorklinger. Det virkelige rommet er på toppen: et bredt akterdekk med benkesitting, et lite skyggedekket konsollområde med polstret sitting i front, og klar tilgang til baugen for uhindret utsikt. Ved Taka Makassar, da tidevannet skiftet og sandbanker dukket opp som skiftende øyer, anket vi rett utenfor grunnen. Mannskapet hadde gummibåten i vannet før ankeret la seg, og visste nøyaktig hvor mantarokkene hadde blitt sett den morgenen.
Vi tilbrakte morgenen der strømmen trakter rent vann gjennom kanalen mellom Gili Lawa Laut og det åpne Savu-havet. Båten plasserte seg rett utenfor revets fall-off, med baugen mot strømmen, stabil selv når dønningene rullet gjennom. Snorkling her er ikke passiv – det krever innsats å holde posisjon – men belønningen er umiddelbar: gigantiske mantarokker sirkler under deg, med vingespisser som streifer overflaten. Tilbake om bord var håndklær allerede lagt ut, kjølt kokosvann åpnet før vi engang klatret opp baksiden. Ingen spurte. Mannskapet bare tidsjusterte det. Senere, ved Pink Beach, anket båten i den stillere nordre bukten, unna dagsgruppene. Vi gikk på halvmåneformen alene i tjue minutter, med sand som var en myk blanding av hvit og rødme, knust korall som ga fargen.
Innen midt på ettermiddagen drev vi nær Kanawa Island, med motorene av, og bare tidevannet som slo mot skroget brøt stillheten. Lyset var lavere nå, gyllent og langt, og strakte skyggene våre over dekket. En i mannskapet fyrte opp komfyren under for å varme vann til instantnudler – enkelt, men velkomment. Dette er ikke et fartøy som later som det er noe det ikke er. Det har ikke soldekk eller dykkerkompressor. Det det tilbyr, er pålitelighet, fart og et mannskap som vet hvordan man beveger seg effektivt gjennom Komodos trange vinduer. De tidsjusterer drivstoffstopp, overvåker radiopraten fra andre båter, og vet hvilke kanaler som holder seg åpne under flomtidevann. På returen passerte vi en større charteryacht som slet i chopen nær Banta. Red Whale III kuttet gjennom den rent, med tvillingmotorene som holdt jevnt. Vi nådde Labuan Bajo rett før kl. 18:00, med himmel stripet i fiolett og oransje, ingen utmattet, intet utstyr gjennomvått. Bare en jevn avslutning på en lang dag godt brukt.
