About D3 Speedboat
Klokken 6:45, og jeg kan føle kulden fra metallrelingen under håndflatene. Motoren på D3 Speedboat tikker rolig mens vi ligger stille utenfor Loh Liang. Himmelen er bløtt rosa bak Rincaøya, og guiden peker mot trelinjen – to Komodo-dragoner, en større som dytter den andre nær et steinrast. Klokken er ikke engang sju, og øya føles allerede levende på en måte bilder aldri formidler.
Vi dro fra Labuan Bajo med første lys. Besetningen hjalp oss ombord med livvest og en rask sikkerhetsbriefing. D3 er rask – ikke stille, men imponerende stabil – og vi nådde Rinca på under en time. Etter rangerbriefing og vandring etter dragoner, seilte vi til Manta Point klokken ti. Jeg hadde sett mantedeier i dokumentar, men ingenting forberedte meg på det første øyeblikket: en mørk trekant som glir rett under overflaten, så en til, som sirkler rensestasjonen med urverkspresisjon. Å snorkle der var som å sveve over en balett – lettføttet, stille, surrealistisk.
Klokken tolv ankret vi ved Pink Beach. Sanden er faktisk rosa, spesielt mot nordenden der knust korall blandes med hvit sand. Vi spiste pakket lunsj under en seilduk spent på stranden – grillstekt kylling, ris, agurk-salat og kaldt vann – mens noen gikk i vannet for å snorkle nær steinene. En liten flokk havgeléer drev ved overflaten, harmløse men uventet skremmende. Besetningen på D3 holdt øye med oss og ropte når en svak strøm begynte å dra.
Tilbake ombord tok vi kurs mot Padar, men bare for å sirkle øya og ta bilder fra sjøen. Stigningen var ikke med i vår dagsutforsking, men å se de tre buktene fra vannflaten – smaragdgrønn, turkis og dypblå – tok pusten fra meg likevel. D3 Speedboat la til i en rolig bukt hvor vi fikk tid til å svømme og hoppe fra akterenden. En av de yngre gjestene gjorde en bakover-salt; besetningen jublet. Det føltes mindre som en tur og mer som en dag med venner som kjenner vannene på innsiden.
Returen til Labuan Bajo var jevn, med sen ettermiddags sol som kastet lange skygger over vannet. Vi passerte Sebayur Island, der noen båter lå ankeret for natten. Guiden delte ut kalde tørklær og siste rester av frukt – ananasbiter i små papirbeger. Jeg satte meg foran igjen, med benene dinglende, og gikk gjennom mantedeiens glid, dragenes trege blunk, knasen av rosa sand under sandalene. Det var en lang dag – fullproppet, fysisk, rik – men tempoet fungerte. Ingenting føltes stresset, ingenting ble borte.
