About Riara
Det første jeg merket var saltet på leppene da Riara brøt ut fra kaien i Labuan Bajo klokka 07:00. Motoren brølte, og vi skar gjennom det rolige vannet utenfor hoveddokken. Jeg holdt tak i setet, kjente det kalde metallrekket under håndflaten, mens fiskebåtene forsvant i støvet bak oss. Solen var knapt oppe, men himmelen hadde allerede skiftet fra grå til blek gull, og silhuetten av Kelor Island ble skarpere for hvert minutt. Dette var ikke en stille seilbåt – dette var en speedbåt bygget for fart, og vibrasjonen i døket fortalte at denne turen handlet om å dekke terreng.
Klokka 08:30 lå vi for anker i en perfekt hesteskoformet bukt ved Kelor. Guiden delte ut snorkler og pekte ut hvor strømmen var svakest nær korallrevet. Jeg svømte over papegøyefisk og klovnfisk som snoet seg gjennom hjernekoraller, og vannet var så klart at jeg så hvert sandkorn. Tilbake ombord sto frokosten klar – varme bananpannekaker med honning og sterk lokal kaffe i plastkopper. Vi dro ikke ut lenge; Riara var helt booket for dagen, og Padar Island’s ikoniske fjellrygg ventet. Vi klatret ikke opp – det tar timer – men vi sirklet rundt foten, med kameraer i høyhastighet mot de spisse toppene og det rosa-aktige sandet som lå gjemt i bukta nedenfor.
Manta Point ble den store overraskelsen. Klokka 10:45 lå vi for anker nær rensestasjonsbojene. Besetningen senket ankeret stille og pekte. Jeg gled ned i vannet og innen få sekunder gled en skygge under meg – så en til. To mantar, med vingespenn bredere enn jeg kunne rekke med armene, sirklet rundt revet. En av dem kantet seg midt i en piruett, og den hvite buken lyste som et signal. Jeg sparket forsiktig, hjertet hamret, og i nesten ti minutter danset de under oss, fullstendig uforstyrret. Vannet var kjøligere her, og jeg husker kulden på skuldrene og gummi i ansiktet fra maskebåndet.
Lunsj ble servert på døket klokka 12:30 – steikt fisk med sambal, agurkssalat og kald vannmelon – mens vi kjørte mot Pink Beach. Sanden gløder virkelig rosa, spesielt i middagssola, selv om det meste er knust korall og foraminiferer. Vi hadde en time der: svøm, gå langs stranden, ta bilder. Besetningen la ut mattrer under en pop-up-skygge. Ingen fra gruppen gikk innover land for å se komododrager – det er en separat tur vi ikke hadde booket – men vi så spor i sanden nær trelinjen.
Kalong Island ved solnedgang var roligere enn jeg hadde ventet. Himmelen skiftet til oransje over mangroveskogen klokka 17:30, og vi så fruktleddene stige i sakte spiraler, silhuetter mot lyset. Ingen store folkemengder, ingen båter som tettet til ankerplassen. Bare lyden av vinger og vann. Så var det tilbake til Labuan Bajo, turen mer bumpet i kveldsbølgene, alle stille, solbrent og mette. Riara la til kaien klokka 18:00 presis. Det var ikke luksus – ingen kabiner, bare benkeseter og en duk over døket – men den tok oss overalt, fort, og jeg ville ikke byttet bort mantaøyeblikkene for noe i verden.
