About Sea Escape Aero
Jeg husker lukten av diesel og salt på kaien i Labuan Bajo like etter klokka 6:30, solen knapt oppe, og Sea Escape Aero som allerede brummet ved brygga. Forstavnen skar gjennom sølvfarget vann da vi la fra land, og kystlinjen krympet raskt bak oss. Med 30 knop nådde vi Kelor på under en time – jeg husker fremdeles sjokket av det kalde vannet da jeg hoppet i, korallrevet rett under overflaten, fulle av skjærfisk og klovnefisk som danset mellom anemoner.
Vi spildte ingen tid. Klokka 9:15 seilte vi inn til Batu Bolong, med maske på før Sea Escape Aero hadde lagt til. En skole fusiljefisk delte seg rundt oss mens mantarokker sirklet under oss, vingene som berørte termoklinen. Besetningen hadde kjølige handklær klare da vi klatret om bord igjen – en liten detalj, men den betydde noe i den tropiske varmen. En av guideene pekte ut en ung svartspissrevsøgle som lå skjult under en overheng nær Sebayur, et sted vi nesten hadde hoppet over, men kapteinen endret kurs for ti ekstra minutter.
Lunsj ble servert på dæk mellom Pink Beach og Komodo Village – grillstekt fisk, papaya og kald kokosvann, alt dekket ut på et sammenleggbart bord ved kabininngangen. Vi gikk ikke i land på Komodo Island for den fulle øglevandringen, bare en kort brostikk med ranger, men å se en av dem revne i seg en geit var surrealistisk. Så var vi på vei tilbake til Manta Point, der en større rokke – nesten fire meter bred – svevde over meg, gjellene som pulserte som blåsebeger. Solen sto høyt, men vinden fra forstavnen hindret oss i å overopphete oss.
Kabinen var kompakt, men godt tetting mot motorstøy, med airco som faktisk fungerte. Jeg sov ikke, men to gjester gjorde det på returturen. Toilettet var lite, men funksjonelt, og det sto ferskvann i en blå tønne bakerst for å skylle seg. Vi stoppet kort på Taka Makassar – vann så klart at det så ut som det ikke kunne være ekte, som et postkort – før vi nådde Kanawa like før klokka 16 for et siste svømmetokt rundt klippeformasjonene der blekkspruter fløy mellom sprekker.
Tilbake om bord rakte besetningen fram tørre handklær og iste. Turen hjem var jevnere, havet roligere mens vi nærmet oss lyset i Labuan Bajo. Jeg sjekket telefonen – ingen dekning hele dagen, og på en måte føltes det som en seier. Skuldrene mine var varme av solen, ørene fortsatt fulle av brummen fra de to dieselmotorene, men jeg gikk stadig igjennom bildet av mantarokkens svømmetur, hvordan den helt ignorerte oss, helt i sitt rike.
