About Red Whale I
Jeg husker kulden fra dekkbenken under lårene klokken 7, motorenes brumming allerede i skroget mens vi la fra Labuan Bajo. Red Whale I føltes ikke som en luksusyacht – det var heller ikke meningen. Men det åpne soldekket med sitt 8-meter store tepper? Vi tok vår plass tidlig, ryggsekker presset mot relingen, og så lyset fra byen krympet i speilet. De to Suzuki 250HP-motorene drev oss raskt gjennom krusende grått vann, det slaget som får deg til å holde tak i flasken og kneise øynene sammen.
Mot formiddag hadde vi nådd Manta Point. Guiden pekte på skygger som sirklet under overflaten, og innen få minutter var halvparten av gruppen i vannet, snorkler som skar riller i overflaten mens mantarokker glapp rett under. Ingen bur, ingen plattformer – bare kald strøm og tause giganter. Vi kom opp rystende, men med store øyne, og tok imot termos med varm ingefærte fra mannskapet under. Toalettet, enkelt men rent med vanlig tass og rinnende vann, var en lettelse etter en time i solen.
Vi seilte videre til Pink Beach og ankom like etter klokken 12. Sanden var ikke neon, men streift rose-gull der foraminiferer hadde knust seg til korn. Vi svømte i korte omganger, strømmen trakk kraftig nær nordre bukt, før vi trakk oss tilbake til soldekket for pakket lunsj – ris, stekt kylling, papayaskiver i folie. Noen sov med spreke armer og ben på teppet, sko sparket av, mens andre pratet med det lokale mannskapet på kikkertengelsk og med tegn.
Padar Island kom senere, selv om vi ikke tok oss opp til utsiktspunktet. I stedet forankret vi utenfor en rolig bukt vestpå og padlet i land på en halvmåneformet hvitsandstrand uten spor. Ettermiddagslyset farget fjellene bronsegult. En gutt hadde med seg drone og filmet Red Whale I ovenfra – et rødt prikk mot indigoblått hav. Tilbake om bord ble våte visker delt rundt, og lukten av solkrem blandet seg med diesel fra de gjenstartede motorene.
På veien tilbake stoppet vi ved Kanawa Island. Korallene var ikke perfekte, men papegøyefisk og klovnfisk fløy i grunne områder. Jeg flytet over en sone med blåstjerner, ørene under vann, og lyttet til bobler og latter i det fjerne. Da Labuan Bajo dukket opp igjen på horisonten, delte mannskapet ut kalde tørkle og kapteinen tok ned farten, og lot oss drive i stillhet de siste fem minuttene. Det var ikke luksus, men det var ekte – 13 fremmede, én kabine til mannskap eller lagring, og en båt som beveget seg som om den mente alvor.
