About Elrora
Soloppgangen hadde ikke enda nådd toppen av Padars skarpe klint da Elrora svingte skarpt til venstre og sendte en bue av sjøvann over bowet mens vi akselererte mot Manta Point. Jeg holdt tak i kanten av den polstrede benken foran, nakne føtter plantet på det skjørtbehandlete dekket som fremdeles var kjølig fra natten. Utboardmotoren summet jevnt – ingen innvendig motorbrum som demper lyden av bølgene som slår mot skroget. Klokken 08:45, med Labuan Bajo allerede tjue nautiske mil bak oss, dukket den første mantan opp under oss som en skygge mot det opplyste bunnsjøet. Dette var ikke en kryssning. Dette var en rett linje trukket over åpent hav, planlagt for å treffe strømmene akkurat når mantane svømmer inn til rensing.
Elrora tar ikke det langsomt. Med sine 13 meter er hun bygget for fart, ikke store dekkområder. Den eneste lukkede kabinen ligger midtskips, med lave tak men funksjonell innretning – benker som kan brukes som dagligstue. Den er klimatisert, og en svak summing går i bakgrunnen under samtaler på indonesisk og lyden av kameras som klikkes stille. Ute på akterdekket fører en stige rett ned i kanalen mellom Gili Lawa Laut og Manta Point. Klokken 10:15 svømte vi over revhai nær rensingsstasjonen, med båten fortøyd til en gul boy, og ingen andre fartøy i sikte.
Lunsj ble servert på Kanawa Island klokken 12 – grillstekt fisk, agurk-tomat-salat og kald ananas i individuelle foliebokser – spist på skyggefulle trebenker under en takket baldakin. Besetningen hadde planlagt det perfekt: vi var av båten før middagssola brente seg fast over øya. Vi hadde lagt til rette utenfor, og båtens skygge krympet seg mot det hvite sandstranden. Det er ingen kjøkkenberedning om bord, ingen servering med tallerken. Dette handler ikke om gourmetmiddager under stjernene. Det handler om å komme seg fort, stoppe brått, og få deg ned i vannet mens siktet er på 20 meter og strømmen er svak.
Klokken 14:30 nådde vi Taka Makassar. Sandbanken dukket opp ved lavvann, et smalt strek med blinding hvit sand omgitt av turkis. Elrora la til rette med vinden, slik at vi drøv minimalt. Ingen behov for kajakker eller tendere – bare et fem meter langt svømme fra stigen bak til tørt land. En besetningsmedlem fraktet ekstra vannflasker og plasserte dem i skyggen av en flytende kjøler. Jeg så to gjester fra Singapore ta en langsom tur over sandbanken, med telefonene i vannsikre poser, og le av hvordan dybden gikk fra livhøy til ankeldyb på ti skritt.
Tilbake om bord klokken 16:00, satte vi kurs mot Kalong Island. Ingen cocktails til solnedgang, ingen musikk. Bare kapteinen som reduserte gassen mens vi passerte mangroveskogen, og flaggermusene begynte sin spiralformet stigning. Returen til Labuan Bajo tok 70 minutter. I kabinen sov to passasjerer under tynne bomullstekel. Andre ble oppe på dekk, med salt som tørket på huden, og så på lyset fra byen som klatret oppover bakken. Elrora legger til rette ved Bajo Perak, like vest for hovedhavnen – en rolig brygge, ikke en turistpier. Avstigning tok fire minutter. Ingen formaliteter, ingen opphold. Båten var klar til å snu klokken 19:15.
