About King Neptune
Først og fremst var det ikke det polerete teak eller den stille luftkondisjoneringen som startet å virke da jeg trådte om bord – det var hvordan besetningen hadde tidsfartet avgangen fra Labuan Bajos ytre havn. Vi glidte forbi fiskebåtene i 15:47, bare da lyset begynte å bløffe over Bajos betongtakker, og innen tyve minutter hadde fastlandet forsvunnet i en dimma bak oss. King Neptune, nybygget i 2024, viste ikke av seg selv – det var bare noe et godt driftsøkende fartøy skal gjøre: flyte oss smidig mot Menjerite uten ballast, båtens boge skar en jevn vannlinje gjennom strømmen.
Klokken 17:30 var vi ankeret i Menjerites skygge, den mindre søsteren til Kelor, med ettermiddagsolen som kastet lange skygger over korallhellingene. Dykkelaget hadde allerede forberedt utstyret, men hva som fremstod var deres presisjon: tankene lå med regler rettet mot samme retning, vektene var klippet og merket. Jeg trådte inn i vannet like før solnedgangen, og i det gylne skrålys lå to keiserfisk nær en bommi mens rovfisk glidde inn i blått. Tilbake på dekk dukket en kjølt lokal pilsner opp uten å bli bedt om det – små ting, men de lagde seg til en god atmosfære.
Dag to begynte klokken 05:10 med en varm håndduk og en termos med sterkt kaffe håndt over på øverste dekk. Vi hadde ankeret utenfor Padar i mørket, og nå var østfjellet i fyr. Turstigen er ikke lang, men utsikten fra toppen – tre bukter som spreder seg i forskjellige skjær av turkis – er av typen som omformer din skala for hva som er mulig. Klokken 08:30 var vi på Komodoøy selv, hvor rangersene førte oss en mann bak seg gjennom tørt savanne. Draconene var ikke i gang – en lå under et trær, nesten blinket ikke da en juvenil snappet etter en passerende geiko. Ingen tvangstilfeller, bare observasjon.
Lunsj ble servert på skjermet efterdekk: siktet torsk med sambal matah, papaya-salat, og grillet korn. Kjøkkenet jobber fort, men aldri føles frenetisk. Ettermiddagen førte oss til Pink Beach, hvor vi hadde bukten for oss selv i nesten en time. Sandens farge kommer fra foraminifera, men i midnattslys ser det ut som om noen har spilt krusket korall langs stranden. Så en hurtig overføring til Manta Point – denne nær Batu Bolong – hvor innen noen minutter hadde to store mantaer omkranset båten, munnen åpnet, spiste i strømmen. Jeg lå i vannet, masken halvt oversvømt, bare å se.
Siste dag våket vi til lyden av ankerkjeden igjen, denne gangen mot vest mot Taka Makassar. Sandbaren dukker opp ved lavvann som en mirage, og vi gikk ut, vannet så stille det speilet himmelen som glass. Så Kanawa, hvor revet faller av bratt – dykkning her føles som å svime over en klippekant. Klokken 13:00 var vi tilbake om bord, tørket av mens besetningen serverte frisk kokosnøtt og skåret opp ananas. Returen til Labuan Bajo tok bare under to timer, langt nok til å gå igjennom bilder og realisere hvor lite jeg hadde sjekket min telefon. Det var ingen Wi-Fi, ingen behov for det.
