About Mermaid I
Jeg husker første morgens lyset som traff dekken – gull, stille, bare kraklingen av treverk og fjern støy fra fugler over Wayag. Lufta var tett med salt og noe grønt, som mos på stein etter regn. Vi hadde ankret sent kvelden før, og jeg gikk ut barføtt på det varme teak, med en tykk deken om skuldrene. Båten følte seg solid under meg, 28 meter av treverk som hadde tjent seg plass i disse vannene. Det var bare noen få av oss, ingen menneskemengder, bare en liten gruppe dykkere og svømmer som hadde kommet for Raja Ampats korallhjerte.
Mermaid I skryter ikke av luksus, men lever det stille. Vårt hytte var en av åtte – enkelte treinnfatninger, et reelt seng med skarpt linn, og en privat badstue med varmt vann som faktisk virket. Ingen aircon, men bølgen fra Arafurasea slapp gjennom portene hele natten. Vi tilbragte dager med å hoppe mellom kluster: Cape Kri i daggry, hvor revet gikk ned i blått og fusiliere stakk seg sammen som sølvtråder; så Arborek Jetty, hvor jeg svømte over klovnfisk anemoner og en liten pygmeisehaj klekket på korall som var mindre enn min tumme.
Ettermiddag på Piaynemo. Vårt guide pekte opp – 'Du kan klatre opp til utsiktsstedet, eller bli og svømme med vobbegonger under båten.' Vi valgte vannet. Jeg holdt meg nær trappen, og så en brun vobbegong som åpnet og lukket munnen som en bellows. Senere klatret vi opp til steinsteget til karsttoppen. Fra toppen så lagonen ut som et nett av turkisfarget bassenger stikket mellom mosete steiner. Det var 15:00, solen var høy, og skyggen fra øyer fanned ut under som fanekoral.
På båten igjen, kjøkkenet fylte seg med lukt av løkprøver og kokt ris. Maten ble servert familie-stil på øverste dekk – grillert rev, papayasalat, fruktige ananas. Besetningen, alle indonesere, beveget seg lett mellom kjøkken, dykkeplattform og styrehuset. En av dem, Pak Ade, hadde seilt disse ruterne i 14 år. Han viste oss hvordan man kunne skille på krabbefisk og løvefisk ved formen på pectoralfinner. Vi så ikke krabber, men vi passerte en langbåt nær Sawinggrai hvor en familie vinket fra deres stiltet hus.
Vår siste fulle dag var i Dampierstrømmen. Vi dykket på Mioskon, en skrårev hvor parrotfisk med hodekammer svømte i skoler på 20. Strømmen tok til midt i dykket, og vi drev forbi store klapperdykkere og vegggrotter av gorgonier. Når vi kom opp til overflaten, var båten allerede ventende, besetningen strekkende seg over med finker og tørklær. Etter middag, ankret vi i en glasaktig bukt nær Kri, og satte oss på dekk med kaffe og så opp til Mjølkeveien. Ingenting annet enn stjerner og noen ganger et hopp fra en springende squid.
Vi dokket i Sorong tidlig på dag tre. Ikke med fanfare, bare en langsom tilnærming til kaien mens gjerderne cirklerte over. Jeg gikk av følelsen lett, solkrakk på skuldrene, ører som ennå var full av vann. Raja Ampat hadde vært alt jeg hadde håpet – ikke en 'drøm', ikke en 'paradis', men virkelig, vilt og i live. Og Mermaid I, med sine åtte hytter og sin stabile besetning, hadde vært den rette båten til å føre oss gjennom det.
